Denne valgomaten var ikke dum, litt annerledes enn resten.
-Og her endte Nyx:
Economic Left/Right: -1.25
Social Libertarian/Authoritarian: -4.46
20. august 2009
24. juli 2009
Det sosiale livs muzak
Pludring er å fylle rommet med uforpliktende, uutfordrende og uinteressant pratelyd; det sosiale livs muzak. -Eller som den TV-reklamen der alle rundt bordet bare snakker i ordtak (Jaja, man får ta en dag av gangen etc etc). Grøss så kjedelitg. Fri og bevare meg.
Når en diskusjon/samtale handler om viktige ting i livet til de deltagende partene som, sannsynligvis og forhåpentligvis, har dybdekunnskap om emnet, -ja da begynner ting å bli interessant. Dette kan være politikk, og mye er for så vidt politikk, men det kan også være mye annet av spesialkunnskap og nerdestoff. Poenget er at mennesker med kunnskaper, meninger, meningers mot og verbale egenskaper gode nok til å få andre til å synes at hva det nå måtte være de snakker om er interessant, de er interessante å snakke med.
Men: så har enkelte det med å kuppe alle antydninger til interessante samtaler med uinteressante innspill, eksempelvis av typen ”Guud, kler jeg egentlig denne rosafargen?” (jeg tar sjansen på å generalisere: kvinner) eller ”Skål” (menn). Årsaken er trolig todelt; delvis at vedkommende ikke har noe å bidra med i samtalen og plages av det, delvis at vedkommende har et harmoniseringsbehov. Ønsket om denne evinnelige kosen innebærer at ingen skal mene noe i redsel for å støte andre, at alle samtaleemner skal være ufarlige, at alt skal glattes over med ”nei nå har vi det hyggelig dere”. Dette er vel også til dels aldersbestemt. Det er større sjanse for å få et ukulstempel om man snakker politikk eller andre ”dype” temaer på fest om man befinner seg i de yngre aldersgrupper. Er man blant de litt mer voksne ser det ut til at harmoniseringsbehovet er mer fremtredende. De pludrete er uansett gudsjammerlig kjedelige, 16 eller 60, barselgruppe eller fest. Fysj.
Pludring er å fylle rommet med uforpliktende, uutfordrende og uinteressant pratelyd; det sosiale livs muzak. -Eller som den TV-reklamen der alle rundt bordet bare snakker i ordtak (Jaja, man får ta en dag av gangen etc etc). Grøss så kjedelitg. Fri og bevare meg.
Når en diskusjon/samtale handler om viktige ting i livet til de deltagende partene som, sannsynligvis og forhåpentligvis, har dybdekunnskap om emnet, -ja da begynner ting å bli interessant. Dette kan være politikk, og mye er for så vidt politikk, men det kan også være mye annet av spesialkunnskap og nerdestoff. Poenget er at mennesker med kunnskaper, meninger, meningers mot og verbale egenskaper gode nok til å få andre til å synes at hva det nå måtte være de snakker om er interessant, de er interessante å snakke med.
Men: så har enkelte det med å kuppe alle antydninger til interessante samtaler med uinteressante innspill, eksempelvis av typen ”Guud, kler jeg egentlig denne rosafargen?” (jeg tar sjansen på å generalisere: kvinner) eller ”Skål” (menn). Årsaken er trolig todelt; delvis at vedkommende ikke har noe å bidra med i samtalen og plages av det, delvis at vedkommende har et harmoniseringsbehov. Ønsket om denne evinnelige kosen innebærer at ingen skal mene noe i redsel for å støte andre, at alle samtaleemner skal være ufarlige, at alt skal glattes over med ”nei nå har vi det hyggelig dere”. Dette er vel også til dels aldersbestemt. Det er større sjanse for å få et ukulstempel om man snakker politikk eller andre ”dype” temaer på fest om man befinner seg i de yngre aldersgrupper. Er man blant de litt mer voksne ser det ut til at harmoniseringsbehovet er mer fremtredende. De pludrete er uansett gudsjammerlig kjedelige, 16 eller 60, barselgruppe eller fest. Fysj.
7. juni 2009
Naivt
Dagbladet skrev forleden om en Sjokkrapport om norske soldater i Afghanistan. Norske soldater hadde vært passive vitner til at en afghansk kvinne ble mishandlet av sin ektemann. Så fulgte det mye styr i media der det fra flere hold ble "krevet" at slik ikke skulle skje igjen, at noe må gjøres o.s.v.
Feltprest Peder Myren mener imidlertid det er naivt å tro at afghanske kvinners sak forbedres dersom norske soldater stopper deres voldelige ektemenn og at å gripe inn overfor en afghansk mann som banker kona si vil gjøre hennes situasjon verre.
Selvfølgelig. Å ydmyke en overgriper offentlig ved å hindre vedkommende, for så å overlate offeret i overgriperens varetekt, det er gambling med andres liv. De norske soldatene som var vitne til mishandlingen kan, ved ikke å ha grepet inn, faktisk ha reddet kvinnens liv.
En del av kritikken som er kommet er bare en annen variant av den til tider håpløse norske bistandspolitikken der det viktigste virker å være å kunne si at VI har gjort noe, uten egentlig å være interessert i hvorvidt det hjalp, eller i om man faktisk gjorde vondt verre.
Informasjonssjef Trond Viken i Utenriksdepartementet sier at FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet er høyt prioritert for regjeringen. Det den nye rapporten imidlertid viser, er at det er et stykke igjen før resolusjonen er godt nok implementert i den norske militære og sivile innsatsen i Afghanistan. Dette skal det nå jobbes med. Bra.
Skjerming av kvinner ogt barn i stridsområder er en ganske uhåndterbar utfordring, spesielt fordi slik hovedsakelig trengs i områder der kultur og kjønnsrollemønster er så annerledes enn her hjemme. Fine resolusjoner til tross er det derfor vanskelig å vite hvordan man skal gripe det hele an.
Dagbladet skrev forleden om en Sjokkrapport om norske soldater i Afghanistan. Norske soldater hadde vært passive vitner til at en afghansk kvinne ble mishandlet av sin ektemann. Så fulgte det mye styr i media der det fra flere hold ble "krevet" at slik ikke skulle skje igjen, at noe må gjøres o.s.v.
Feltprest Peder Myren mener imidlertid det er naivt å tro at afghanske kvinners sak forbedres dersom norske soldater stopper deres voldelige ektemenn og at å gripe inn overfor en afghansk mann som banker kona si vil gjøre hennes situasjon verre.
Selvfølgelig. Å ydmyke en overgriper offentlig ved å hindre vedkommende, for så å overlate offeret i overgriperens varetekt, det er gambling med andres liv. De norske soldatene som var vitne til mishandlingen kan, ved ikke å ha grepet inn, faktisk ha reddet kvinnens liv.
En del av kritikken som er kommet er bare en annen variant av den til tider håpløse norske bistandspolitikken der det viktigste virker å være å kunne si at VI har gjort noe, uten egentlig å være interessert i hvorvidt det hjalp, eller i om man faktisk gjorde vondt verre.
Informasjonssjef Trond Viken i Utenriksdepartementet sier at FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet er høyt prioritert for regjeringen. Det den nye rapporten imidlertid viser, er at det er et stykke igjen før resolusjonen er godt nok implementert i den norske militære og sivile innsatsen i Afghanistan. Dette skal det nå jobbes med. Bra.
Skjerming av kvinner ogt barn i stridsområder er en ganske uhåndterbar utfordring, spesielt fordi slik hovedsakelig trengs i områder der kultur og kjønnsrollemønster er så annerledes enn her hjemme. Fine resolusjoner til tross er det derfor vanskelig å vite hvordan man skal gripe det hele an.
3. juni 2009
En velger, en stemme, en verdi
Norge har et system der velgerne i store fylker (som Finnmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane) teller vesentlig mer enn velgerne i små fylker (som Vestfold, Oslo og Akershus). Dette kombinert med at velgere som stemmer på store partier teller vesentlig mer enn velgere som stemmer på små partier gjør at valgsystemet vårt er skjevt. Skjevheter som er så store at de fortjener merkelappen udemokratiske.
Les Svein Tore Marthinsens artikkel Udemokratisk valgsystem i gårsdagens VG.
Et lite utdrag:
Ved valget i 2005 var det eksempelvis nok for Venstres Vera Lysklætt i Finnmark å samle skarve 800 stemmer bak sitt kandidatur for å komme inn på Tinget. KrFs Valgerd Svarstad Haugland fikk på sin side 11 000 stemmer i Akershus, uten at dette var nok til stortingsplass (...).
Ved samme valg fikk de rødgrønne 22 00 færre stemmer enn de borgerlige, men de fikk likevel et klart flertall av mandatene og kunne dermed skipe vår første "flertallsregjering" på 20 år.
Konklusjonen er at om du bor i et lite fylke med stor befolkningstetthet og ikke stemmer på et stort part, ja da er stemmen din lite verdt.
Norge har et system der velgerne i store fylker (som Finnmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane) teller vesentlig mer enn velgerne i små fylker (som Vestfold, Oslo og Akershus). Dette kombinert med at velgere som stemmer på store partier teller vesentlig mer enn velgere som stemmer på små partier gjør at valgsystemet vårt er skjevt. Skjevheter som er så store at de fortjener merkelappen udemokratiske.
Les Svein Tore Marthinsens artikkel Udemokratisk valgsystem i gårsdagens VG.
Et lite utdrag:
Ved valget i 2005 var det eksempelvis nok for Venstres Vera Lysklætt i Finnmark å samle skarve 800 stemmer bak sitt kandidatur for å komme inn på Tinget. KrFs Valgerd Svarstad Haugland fikk på sin side 11 000 stemmer i Akershus, uten at dette var nok til stortingsplass (...).
Ved samme valg fikk de rødgrønne 22 00 færre stemmer enn de borgerlige, men de fikk likevel et klart flertall av mandatene og kunne dermed skipe vår første "flertallsregjering" på 20 år.
Konklusjonen er at om du bor i et lite fylke med stor befolkningstetthet og ikke stemmer på et stort part, ja da er stemmen din lite verdt.
2. juni 2009
Den lissom bare elget seg innpå da...
"Paradise"-Negar i elg-krasj. Her er det flere muligheter for hva elgen kan ha snublet i.
Sorry Negar, greide ikke å la være.
"Paradise"-Negar i elg-krasj. Her er det flere muligheter for hva elgen kan ha snublet i.
Sorry Negar, greide ikke å la være.
1. juni 2009
Kandidaten
VamPus har også startet bloggen Kandidaten for å forsøke å realisere et påbegynt bokprosjekt:
På et nachspiel der idéene, i likhet med alkoholen, fløt fritt og vurderingsevnen var på et minimum, bestemmer Helene seg for å takke ja til å bli stortingskandidat for Det Konservative Partiet. Men en spektakulær evne til å havne i trøbbel gjør at hun vakler gjennom valgkampen på høye hæler.
Følg med, følg med!
VamPus har også startet bloggen Kandidaten for å forsøke å realisere et påbegynt bokprosjekt:
På et nachspiel der idéene, i likhet med alkoholen, fløt fritt og vurderingsevnen var på et minimum, bestemmer Helene seg for å takke ja til å bli stortingskandidat for Det Konservative Partiet. Men en spektakulær evne til å havne i trøbbel gjør at hun vakler gjennom valgkampen på høye hæler.
Følg med, følg med!
Villender og burhøns
Festspilldirektøren valgte å stoppe oppsetningen av «Vilanden» etter nesten ni timer:
Vi vil i alle fall aldri glemme denne teateropplevelsen. Det er flott at Festspillene bidrar til å øke takhøyden, ja gir rom for skandaler. For kunsten skal ikke bare være forutsigbar. Men denne tolkningen av «Vildanden» er kun for de spesielt interesserte. Og selv vi led. Det var provoserende, kvalmende og ubehagelig. Men samtidig provoserende på en god måte, sier Ellen Horn.
Skal vi gå på teater? Spørsmålet dagen derpå kommer til å bli "Hvor lenge holdt du ut?"
Festspilldirektøren valgte å stoppe oppsetningen av «Vilanden» etter nesten ni timer:
Vi vil i alle fall aldri glemme denne teateropplevelsen. Det er flott at Festspillene bidrar til å øke takhøyden, ja gir rom for skandaler. For kunsten skal ikke bare være forutsigbar. Men denne tolkningen av «Vildanden» er kun for de spesielt interesserte. Og selv vi led. Det var provoserende, kvalmende og ubehagelig. Men samtidig provoserende på en god måte, sier Ellen Horn.
Skal vi gå på teater? Spørsmålet dagen derpå kommer til å bli "Hvor lenge holdt du ut?"
31. mai 2009
Forskning ut til folket
Paleontolog Jørn Hurum kjørte nylig i gang et velregissert mediesirkus forskningsverdenen ikke har sett maken til. I akademia går skillet mellom de som publiserer og de som ikke gjør det, og publisering skjer vanligvis i smale fagtidsskrifter som kun leses av en engere krets. Vanligvis regner man faglig smalt = bra og populærvitenskapelig = overflatisk/dårlig. Forklaringen er at det innen forskning hele veien må tas høyde for så mange hvis/så fremt/i fall og at alt må vurderes, analyseres og sees i lys av, før man til slutt sier at det på bakgrunn av dette kan se ut til at... Slike nyanseringer er det, naturlig nok, ikke rom for i populærvidenskapelige fremstillinger. Der går stilen mer i retning av å presentere en unyansert konklusjon i overskriften. Formidling av forskningsresultater i populærvitenskapelig form er derfor ikke populært, det bryter med forskerverdenens skikk og bruk og slik gjør man ikke ustraffet. Jørn Hurum har imidlertid gjort begge deler; han har har publisert slik seg hør og bør for forskere og han har tatt media, og dermed menigmann, med storm. Nina Kristiansen har på Forskning.no skrevet glimrende om dette.
Jørn Hurum har nemlig flere agendaer utover å publisere egne forskningsresultater; han brenner for demokratisk tilgang til kunnskap som det offentlige allerede har betalt for. Hurum publiserer derfor selv bare i tidsskrifter med open access (d.v.s. fagtidsskrifter på nett med fri og gratis tilgang), selv om disse ofte er mindre kjent og har lavere status. Artikkelen om fossilet Ida har Hurum og hans internasjonale forskerteam publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PLoS ONE, tilgjengelig for alle.
Poden, snart åtte og dinosaurusforsker in spe, hørte en kreasjonist uttale seg om Ida på radioen. Han ristet på hodet og undret seg over at et voksent menneske ikke hadde skjønt dette med utvikling. Tur til Naturhistorisk museum står selvfølgelig på sommerens program.
Abonner på:
Innlegg (Atom)