13. oktober 2006
11. oktober 2006
Som kommentar til Arbeiderpartiets Karin Yrvins innlegg i Dagbladet http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/10/479272.html følger her
En lite(n) feministisk barneskolehistorie
Min barneskolefrøken tilhørte 70-tallspedagogene og sto for en blanding av sosialistisk anti-elitisme, kvinnesak og manglende grensesetting. Jeg ser i etterkant at jeg hadde fått en helt annen oppmerksomhet og oppfølging på barneskolen om jeg hadde vært utagerende gutt; vrang og med lærevansker. Som skoleflink og rolig jente var Frøkens interesse for min person minimal. Hennes kvinnesaksengasjement artet seg i at hun mente kvinner var blitt forbigått og tråkket på i tusenårenes løp, og at vi jenter derfor var en diskriminert gruppe med spesialbehov. Spesielt i matte. Jeg har fremdeles problemer med å lagre tall på et sted i hjernen der jeg enkelt kan hente dem frem igjen, men jeg tror ikke lenger at dette dreier seg om en feil ved meg, men at det er en vellykket implementering av hjerneprogrammet Jenter er dårlige i matte.
Det Frøken imidlertid må ha ment vi kvinner in spe var gode til, var omsorg for gryende mannfolk som hverken gadd, var i stand til, eller ble oppfordret til, å ta vare på seg selv eller andre. Hun brukte oss flinke jenter som buffere mot bråkete gutter og jeg har ikke tall på hvor mange gruppearbeid jeg har gjennomført alene, mens gutta med manglende ADHD-diagnose kastet hviskelær, la hvitløkskapsler under stolbena, skjøt opp raketter i timen og generelt laget kvalm. Dette har riktignok medført at jeg er stø i den gang da, hver gang når, at jeg vet mye om meandersvinger, nord-sørprolematikk og at Svalbard har 127 blomsterarter, mens Frans Josefsland bare har 36.
Den viktigste lærdommen min erfaring med enkvinns gruppearbeid har gitt meg, er imidlertid at gruppearbeid er noe herk. -Og det var vel neppe dét min kollektivistiske Frøken ønsket? På slutten av barneskolen var jeg møkkalei av ikke selv å få velge hvem jeg skulle være på gruppe sammen med. Jeg skjønte aldri hvorfor håndfullen med flinke, pliktoppfyllende jenter i klassen skulle være ankere i hver sin gruppe med bråkmakere og mer eller mindre faglig og sosialt daukjøtt. Da jeg så sa til Frøken at jeg ikke anså det som mitt ansvar å besørge de bråkete guttas skolelærdom, men hennes, og at jeg derfor foreslo at Raymond, Remy og Kent-André kunne være på gruppe sammen, så hun himmelfallende på meg: ”Da ville de jo ikke få gjort noe, og så ville de jo bli så lei seg når de ikke hadde noe å presentere” var svaret. Jeg konteret med å spørre om hvordan de da skulle lære å ta konsekvensene av oppførselen sin, av manglende jobbing, manglende deltagelse, manglende ansvar, om de allerede fra barneskolen av skulle læres opp til at det alltid var en flink jente til stede som ordnet opp for dem. Jeg påpekte hennes manglende interesse for andre elever enn bråkete gutter, hennes overførsel av voksenansvar til kvinnelige barneskolebarn og avsluttet med å kalle henne kjønnsforræder fordi hun lærte gutter opp til å bli ansvarsløse menn. Frøken gråt, unnlot å melde fra om min oppsternasighet til mine foreldre, noe som bare gjorde at jeg foraktet henne og feigheten hennes enda mer.
Frøken sto hver lørdag på kjøpesenteret og solgte Klassekampen, og hadde hun nådd frem til meg med sitt ubevisste budskap, hadde jeg gått gjennom barndommen, og kanskje voksenlivet, i den tro at kvinner er veike, svake, ettergivende og at selv de såkalte kvinnedsakskvinnene tror de er til for å tjene Mannen.
Slik gikk det imidlertid ikke. Jeg skjønte etter hvert at jeg hverken var enig i damens valg av ideologi, eller i hennes praktisering av ideologien da den først var valgt. Som et resultat av dette fant jeg som lett famlende 14-åring mitt ideologiske ståsted. Liberalisme som grunnholdning, med fokus på individet og at alle mennesker skal ha samme rettigheter, uansett kjønn, hudfarge, religion eller seksuell orientering, ble mitt valg. Takk røde Frøken!
Venstresiden, i denne historien representert ved Frøken, klientifiserer jenter og kvinner. En slik kollektiv tankegang, der målet ikke er likestilling mellom individer, men å fremme en gruppes interesser, bidrar til å undergrave feminisme. -Med mindre venstresiden faktisk legger noe annet i begrepet feminisme enn at alle mennesker, også kvinner, skal være likestilte.
Og det kan jo godt være. Valget blir da mellom pest og kolera.
En lite(n) feministisk barneskolehistorie
Min barneskolefrøken tilhørte 70-tallspedagogene og sto for en blanding av sosialistisk anti-elitisme, kvinnesak og manglende grensesetting. Jeg ser i etterkant at jeg hadde fått en helt annen oppmerksomhet og oppfølging på barneskolen om jeg hadde vært utagerende gutt; vrang og med lærevansker. Som skoleflink og rolig jente var Frøkens interesse for min person minimal. Hennes kvinnesaksengasjement artet seg i at hun mente kvinner var blitt forbigått og tråkket på i tusenårenes løp, og at vi jenter derfor var en diskriminert gruppe med spesialbehov. Spesielt i matte. Jeg har fremdeles problemer med å lagre tall på et sted i hjernen der jeg enkelt kan hente dem frem igjen, men jeg tror ikke lenger at dette dreier seg om en feil ved meg, men at det er en vellykket implementering av hjerneprogrammet Jenter er dårlige i matte.
Det Frøken imidlertid må ha ment vi kvinner in spe var gode til, var omsorg for gryende mannfolk som hverken gadd, var i stand til, eller ble oppfordret til, å ta vare på seg selv eller andre. Hun brukte oss flinke jenter som buffere mot bråkete gutter og jeg har ikke tall på hvor mange gruppearbeid jeg har gjennomført alene, mens gutta med manglende ADHD-diagnose kastet hviskelær, la hvitløkskapsler under stolbena, skjøt opp raketter i timen og generelt laget kvalm. Dette har riktignok medført at jeg er stø i den gang da, hver gang når, at jeg vet mye om meandersvinger, nord-sørprolematikk og at Svalbard har 127 blomsterarter, mens Frans Josefsland bare har 36.
Den viktigste lærdommen min erfaring med enkvinns gruppearbeid har gitt meg, er imidlertid at gruppearbeid er noe herk. -Og det var vel neppe dét min kollektivistiske Frøken ønsket? På slutten av barneskolen var jeg møkkalei av ikke selv å få velge hvem jeg skulle være på gruppe sammen med. Jeg skjønte aldri hvorfor håndfullen med flinke, pliktoppfyllende jenter i klassen skulle være ankere i hver sin gruppe med bråkmakere og mer eller mindre faglig og sosialt daukjøtt. Da jeg så sa til Frøken at jeg ikke anså det som mitt ansvar å besørge de bråkete guttas skolelærdom, men hennes, og at jeg derfor foreslo at Raymond, Remy og Kent-André kunne være på gruppe sammen, så hun himmelfallende på meg: ”Da ville de jo ikke få gjort noe, og så ville de jo bli så lei seg når de ikke hadde noe å presentere” var svaret. Jeg konteret med å spørre om hvordan de da skulle lære å ta konsekvensene av oppførselen sin, av manglende jobbing, manglende deltagelse, manglende ansvar, om de allerede fra barneskolen av skulle læres opp til at det alltid var en flink jente til stede som ordnet opp for dem. Jeg påpekte hennes manglende interesse for andre elever enn bråkete gutter, hennes overførsel av voksenansvar til kvinnelige barneskolebarn og avsluttet med å kalle henne kjønnsforræder fordi hun lærte gutter opp til å bli ansvarsløse menn. Frøken gråt, unnlot å melde fra om min oppsternasighet til mine foreldre, noe som bare gjorde at jeg foraktet henne og feigheten hennes enda mer.
Frøken sto hver lørdag på kjøpesenteret og solgte Klassekampen, og hadde hun nådd frem til meg med sitt ubevisste budskap, hadde jeg gått gjennom barndommen, og kanskje voksenlivet, i den tro at kvinner er veike, svake, ettergivende og at selv de såkalte kvinnedsakskvinnene tror de er til for å tjene Mannen.
Slik gikk det imidlertid ikke. Jeg skjønte etter hvert at jeg hverken var enig i damens valg av ideologi, eller i hennes praktisering av ideologien da den først var valgt. Som et resultat av dette fant jeg som lett famlende 14-åring mitt ideologiske ståsted. Liberalisme som grunnholdning, med fokus på individet og at alle mennesker skal ha samme rettigheter, uansett kjønn, hudfarge, religion eller seksuell orientering, ble mitt valg. Takk røde Frøken!
Venstresiden, i denne historien representert ved Frøken, klientifiserer jenter og kvinner. En slik kollektiv tankegang, der målet ikke er likestilling mellom individer, men å fremme en gruppes interesser, bidrar til å undergrave feminisme. -Med mindre venstresiden faktisk legger noe annet i begrepet feminisme enn at alle mennesker, også kvinner, skal være likestilte.
Og det kan jo godt være. Valget blir da mellom pest og kolera.
Nyx’ anbefalingsliste over fornøyelige, lærerike, tankevekkende, og ikke minst, underholdende bøker:
* Knud H. Thomsen: Klokken i Makedonia
* Sébastien Japrisot: En langvarig forlovelse
* Mikael Niemi: Populærmusikk fra Vittula
* Christian Jungersen: Unntaket
* Johan Bojer: Vår egen stamme
* Anne B. Ragde: Berlinerpoplene og Eremittkrepsene
* Göran Tunstrøm: Juleoratoriet
* Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte
* Torgrim Eggen: Trynefaktoren
* Louis De Bernières: Kaptein Corellis mandolin
* Knud H. Thomsen: Klokken i Makedonia
* Sébastien Japrisot: En langvarig forlovelse
* Mikael Niemi: Populærmusikk fra Vittula
* Christian Jungersen: Unntaket
* Johan Bojer: Vår egen stamme
* Anne B. Ragde: Berlinerpoplene og Eremittkrepsene
* Göran Tunstrøm: Juleoratoriet
* Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte
* Torgrim Eggen: Trynefaktoren
* Louis De Bernières: Kaptein Corellis mandolin
Så er man da også blitt blogger. Følger med i tiden og forv... o.s.v. I anledning den store begivenheten følger et imaginært intervju med Nyx i På nattbordet-spalten:
DN: Hallo, hallo, og gratulerer med egen blogg!
Nyx: Tusen takk.
DN: Og hva har så en fersk blogger på nattbordet?
Nyx: Tja, ikke så mye. Litt tilfeldig.
DN: Hva med skjønnlitteratur?
Nyx: Jeg leser ikke så mye, men er egentlig veldig glad i Hamsun, -også han svenske da, han Mankell.
Da gir vi oss her, anbefaler På gjengrodde marker av Hamsun og henviser til kommende liste med Nyx’ anbefalte bøker.
DN: Hallo, hallo, og gratulerer med egen blogg!
Nyx: Tusen takk.
DN: Og hva har så en fersk blogger på nattbordet?
Nyx: Tja, ikke så mye. Litt tilfeldig.
DN: Hva med skjønnlitteratur?
Nyx: Jeg leser ikke så mye, men er egentlig veldig glad i Hamsun, -også han svenske da, han Mankell.
Da gir vi oss her, anbefaler På gjengrodde marker av Hamsun og henviser til kommende liste med Nyx’ anbefalte bøker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)