Det sosiale livs muzak

Pludring er å fylle rommet med uforpliktende, uutfordrende og uinteressant pratelyd; det sosiale livs muzak. -Eller som den TV-reklamen der alle rundt bordet bare snakker i ordtak (Jaja, man får ta en dag av gangen etc etc). Grøss så kjedelitg. Fri og bevare meg.

Når en diskusjon/samtale handler om viktige ting i livet til de deltagende partene som, sannsynligvis og forhåpentligvis, har dybdekunnskap om emnet, -ja da begynner ting å bli interessant. Dette kan være politikk, og mye er for så vidt politikk, men det kan også være mye annet av spesialkunnskap og nerdestoff. Poenget er at mennesker med kunnskaper, meninger, meningers mot og verbale egenskaper gode nok til å få andre til å synes at hva det nå måtte være de snakker om er interessant, de er interessante å snakke med.

Men: så har enkelte det med å kuppe alle antydninger til interessante samtaler med uinteressante innspill, eksempelvis av typen ”Guud, kler jeg egentlig denne rosafargen?” (jeg tar sjansen på å generalisere: kvinner) eller ”Skål” (menn). Årsaken er trolig todelt; delvis at vedkommende ikke har noe å bidra med i samtalen og plages av det, delvis at vedkommende har et harmoniseringsbehov. Ønsket om denne evinnelige kosen innebærer at ingen skal mene noe i redsel for å støte andre, at alle samtaleemner skal være ufarlige, at alt skal glattes over med ”nei nå har vi det hyggelig dere”. Dette er vel også til dels aldersbestemt. Det er større sjanse for å få et ukulstempel om man snakker politikk eller andre ”dype” temaer på fest om man befinner seg i de yngre aldersgrupper. Er man blant de litt mer voksne ser det ut til at harmoniseringsbehovet er mer fremtredende. De pludrete er uansett gudsjammerlig kjedelige, 16 eller 60, barselgruppe eller fest. Fysj.