Kvinnelige studenter -en trussel mot sosiologi som fag?
Feministmagasinet Fett skriver i artikkelen Min sexistiske episode: Kvinnetrussel mot sosiologien om en sosiologistudents bestyrtelse over yndlingsforeleserens uttalelse om at den store mengden kvinnlige sosiologistudenter betyr fagets endelikt. Ikke fordi kvinnene er dumme eller late, men fordi "De kvinnelige sosiologistudentene er mest opptatt av å studere innvandrerkvinner med dysleksi. De er ikke interessert i å gå inn i de store spørsmålene."
En helt relevant bekymring, synes jeg.
Jenter: Ikke bare driv med kvinnegreier, driv også med menneskegreier, ellers bidrar kvinner selv til at kvinneting ikke er mennesketing og at mannen fortsatt får ha monopol på å interessere seg for Mennesket og de store filosofiske tankene.
Student Tine: Gå hjem og gjør som du sa; skriv masteroppgaven din om "...Durkheims modernitetsteori i lys av Habermas diskusjon om den offentlige borgelighet og Bourdieus kapitalbegrep."
20. desember 2006
2. desember 2006
Den objektive journalisten
Gårsdagens store oppslag i Dagbladet om kronprinsparets omgangskrets tar indirekte, riktignok noe innsiktsløst og utilsiktet, opp langt mer interessante problemstillinger enn hvem som omgår hvem privat. I Dagsnytt Atten på P2 i går var generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund kritisk til at for eksempel Hege Duckert og Andres Giæver omgås kronprinsparet. Dette ble begrunnet med at det kunne føre til inhabilitet når det skrives om kongefamilien. Kokkvold sa også at journalisters oppgave var å formidle objektivt. Stopp, stopp, stopp!!
Dette dreier seg om idéen om den objektive journalist. En slik idé forutsetter at det finnes en sannhet med stor S, en fasit man kan forholde seg objektivt til. Dette er en diktatorisk og avleggs teori, en idé som er fullstendig gått ut på dato. Hvem skal avgjøre hva som er sannheten? Et slik utsagn lukter naiv misforståelse og kunnskapsløshet og er forhåpentligvis bare en glipp. Ingen mennesker er uten erfaringer, uten bakgrunn, uten kulturell bagasje eller politisk eller ideologisk ståsted. Journalister formidler ikke objektiviteten, de formidler sine synspunkter, sett med sine øyne, gjennom sine briller, ut fra sine referanserammer og med bakgrunn i sitt miljø. Hvem journalistene har som venner er derfor ikke problematisk, bare interessant; det bidrar til å gi oss som lesere bedre innsikt i synet deres i ulike saker
Gårsdagens store oppslag i Dagbladet om kronprinsparets omgangskrets tar indirekte, riktignok noe innsiktsløst og utilsiktet, opp langt mer interessante problemstillinger enn hvem som omgår hvem privat. I Dagsnytt Atten på P2 i går var generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund kritisk til at for eksempel Hege Duckert og Andres Giæver omgås kronprinsparet. Dette ble begrunnet med at det kunne føre til inhabilitet når det skrives om kongefamilien. Kokkvold sa også at journalisters oppgave var å formidle objektivt. Stopp, stopp, stopp!!
Dette dreier seg om idéen om den objektive journalist. En slik idé forutsetter at det finnes en sannhet med stor S, en fasit man kan forholde seg objektivt til. Dette er en diktatorisk og avleggs teori, en idé som er fullstendig gått ut på dato. Hvem skal avgjøre hva som er sannheten? Et slik utsagn lukter naiv misforståelse og kunnskapsløshet og er forhåpentligvis bare en glipp. Ingen mennesker er uten erfaringer, uten bakgrunn, uten kulturell bagasje eller politisk eller ideologisk ståsted. Journalister formidler ikke objektiviteten, de formidler sine synspunkter, sett med sine øyne, gjennom sine briller, ut fra sine referanserammer og med bakgrunn i sitt miljø. Hvem journalistene har som venner er derfor ikke problematisk, bare interessant; det bidrar til å gi oss som lesere bedre innsikt i synet deres i ulike saker
24. november 2006
23. november 2006
21. november 2006
Lokal barselgruppe
Jeg rotet meg borti en lokal barselgruppe noen mil fra Oslo for noen år siden (ingen kommentar..). Etter å ha lidd meg gjennom snakk om lokale tomtepriser, kjøkkenoppussingsprosjekter (spesialbestilte skapdører i en nyanse under caffe latte), samt generellt uinteressant sladder, prøvde jeg for et års tid siden å snakke om noe annet, noe som ligger mitt hjerte nær, nemlig bøker. Jeg tenkte at jeg fikk fare litt varsomt frem og valgte en bok jeg vurderte dit hen at nå også hadde tilflytt, i det minste, deler av det ikke-lesende lag av befolkningen. Av et selskap på seks hadde to hørt om Da Vinci-koden, men ingen hadde lest den. Liten vits i å fortsette med å prøve å diskutere blogging vs MSM eller fortelle at en kollega hadde fått brev fra Habermas. Vitsingen min om noe med at vertinnen bodde i nr. 42, og dermed burde ha svar på alt, falt (naturligvis) til jorden med et pinlig brak.
Mange jenter går fra som unge å interessere seg for hester, gutter og alt som er gøy til som voksne å ha moppestativer, festlige barnebursdagskaker, naboens bil (som formodentlig ikke står i stil til vedkommendes økonomi, enten den ene eller den andre veien) eller en eller annens svigerinnes sykdom som hovedinteresse. Det er så man kunne vært fristet til å ta en Pondus; gå i kjedsomhetskoma i interiørbutikken. Eller bare hoppe opp på bordet og brøle BORING!!!
Gi meg litt engasjement, litt idealisme, gi meg kunnskap ved å si noe interessant, overraskende eller morsomt, gjerne om noe smalt jeg ikke vet fra før! La nerd-alerten gå, vær litt spesialist for en gang skyld; fortell meg at hegrefuglen rørdrum ble observert i Aurskog Høland i mai, at det er kommet et nytt, skrekkelig morsomt fyeksempel på nettsiden til Astronomer mot orddeling, om blåseinstrumenter på bandcamp, om den mislykkede allierte arnhemoperasjonen i 1944, alveører og annet LOTR-stash eller at ny flensedyse endelig kan skaffes via en forhandler i Syd-Tyskland. Gjerne ulvehundoppdrett, linux, nupereller, Klingoon Hamlet eller bonsaitrær, gjerne hvasomhelst, bare ikke disse gudsjammerlig kjedelige julegardinene!
Heldigvis har jeg mine håndplukkede venninner, kunnskapsrike kollegaer -og bloggerlinkene til høyre…
Jeg rotet meg borti en lokal barselgruppe noen mil fra Oslo for noen år siden (ingen kommentar..). Etter å ha lidd meg gjennom snakk om lokale tomtepriser, kjøkkenoppussingsprosjekter (spesialbestilte skapdører i en nyanse under caffe latte), samt generellt uinteressant sladder, prøvde jeg for et års tid siden å snakke om noe annet, noe som ligger mitt hjerte nær, nemlig bøker. Jeg tenkte at jeg fikk fare litt varsomt frem og valgte en bok jeg vurderte dit hen at nå også hadde tilflytt, i det minste, deler av det ikke-lesende lag av befolkningen. Av et selskap på seks hadde to hørt om Da Vinci-koden, men ingen hadde lest den. Liten vits i å fortsette med å prøve å diskutere blogging vs MSM eller fortelle at en kollega hadde fått brev fra Habermas. Vitsingen min om noe med at vertinnen bodde i nr. 42, og dermed burde ha svar på alt, falt (naturligvis) til jorden med et pinlig brak.
Mange jenter går fra som unge å interessere seg for hester, gutter og alt som er gøy til som voksne å ha moppestativer, festlige barnebursdagskaker, naboens bil (som formodentlig ikke står i stil til vedkommendes økonomi, enten den ene eller den andre veien) eller en eller annens svigerinnes sykdom som hovedinteresse. Det er så man kunne vært fristet til å ta en Pondus; gå i kjedsomhetskoma i interiørbutikken. Eller bare hoppe opp på bordet og brøle BORING!!!
Gi meg litt engasjement, litt idealisme, gi meg kunnskap ved å si noe interessant, overraskende eller morsomt, gjerne om noe smalt jeg ikke vet fra før! La nerd-alerten gå, vær litt spesialist for en gang skyld; fortell meg at hegrefuglen rørdrum ble observert i Aurskog Høland i mai, at det er kommet et nytt, skrekkelig morsomt fyeksempel på nettsiden til Astronomer mot orddeling, om blåseinstrumenter på bandcamp, om den mislykkede allierte arnhemoperasjonen i 1944, alveører og annet LOTR-stash eller at ny flensedyse endelig kan skaffes via en forhandler i Syd-Tyskland. Gjerne ulvehundoppdrett, linux, nupereller, Klingoon Hamlet eller bonsaitrær, gjerne hvasomhelst, bare ikke disse gudsjammerlig kjedelige julegardinene!
Heldigvis har jeg mine håndplukkede venninner, kunnskapsrike kollegaer -og bloggerlinkene til høyre…
20. november 2006
13. oktober 2006
11. oktober 2006
Som kommentar til Arbeiderpartiets Karin Yrvins innlegg i Dagbladet http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/10/479272.html følger her
En lite(n) feministisk barneskolehistorie
Min barneskolefrøken tilhørte 70-tallspedagogene og sto for en blanding av sosialistisk anti-elitisme, kvinnesak og manglende grensesetting. Jeg ser i etterkant at jeg hadde fått en helt annen oppmerksomhet og oppfølging på barneskolen om jeg hadde vært utagerende gutt; vrang og med lærevansker. Som skoleflink og rolig jente var Frøkens interesse for min person minimal. Hennes kvinnesaksengasjement artet seg i at hun mente kvinner var blitt forbigått og tråkket på i tusenårenes løp, og at vi jenter derfor var en diskriminert gruppe med spesialbehov. Spesielt i matte. Jeg har fremdeles problemer med å lagre tall på et sted i hjernen der jeg enkelt kan hente dem frem igjen, men jeg tror ikke lenger at dette dreier seg om en feil ved meg, men at det er en vellykket implementering av hjerneprogrammet Jenter er dårlige i matte.
Det Frøken imidlertid må ha ment vi kvinner in spe var gode til, var omsorg for gryende mannfolk som hverken gadd, var i stand til, eller ble oppfordret til, å ta vare på seg selv eller andre. Hun brukte oss flinke jenter som buffere mot bråkete gutter og jeg har ikke tall på hvor mange gruppearbeid jeg har gjennomført alene, mens gutta med manglende ADHD-diagnose kastet hviskelær, la hvitløkskapsler under stolbena, skjøt opp raketter i timen og generelt laget kvalm. Dette har riktignok medført at jeg er stø i den gang da, hver gang når, at jeg vet mye om meandersvinger, nord-sørprolematikk og at Svalbard har 127 blomsterarter, mens Frans Josefsland bare har 36.
Den viktigste lærdommen min erfaring med enkvinns gruppearbeid har gitt meg, er imidlertid at gruppearbeid er noe herk. -Og det var vel neppe dét min kollektivistiske Frøken ønsket? På slutten av barneskolen var jeg møkkalei av ikke selv å få velge hvem jeg skulle være på gruppe sammen med. Jeg skjønte aldri hvorfor håndfullen med flinke, pliktoppfyllende jenter i klassen skulle være ankere i hver sin gruppe med bråkmakere og mer eller mindre faglig og sosialt daukjøtt. Da jeg så sa til Frøken at jeg ikke anså det som mitt ansvar å besørge de bråkete guttas skolelærdom, men hennes, og at jeg derfor foreslo at Raymond, Remy og Kent-André kunne være på gruppe sammen, så hun himmelfallende på meg: ”Da ville de jo ikke få gjort noe, og så ville de jo bli så lei seg når de ikke hadde noe å presentere” var svaret. Jeg konteret med å spørre om hvordan de da skulle lære å ta konsekvensene av oppførselen sin, av manglende jobbing, manglende deltagelse, manglende ansvar, om de allerede fra barneskolen av skulle læres opp til at det alltid var en flink jente til stede som ordnet opp for dem. Jeg påpekte hennes manglende interesse for andre elever enn bråkete gutter, hennes overførsel av voksenansvar til kvinnelige barneskolebarn og avsluttet med å kalle henne kjønnsforræder fordi hun lærte gutter opp til å bli ansvarsløse menn. Frøken gråt, unnlot å melde fra om min oppsternasighet til mine foreldre, noe som bare gjorde at jeg foraktet henne og feigheten hennes enda mer.
Frøken sto hver lørdag på kjøpesenteret og solgte Klassekampen, og hadde hun nådd frem til meg med sitt ubevisste budskap, hadde jeg gått gjennom barndommen, og kanskje voksenlivet, i den tro at kvinner er veike, svake, ettergivende og at selv de såkalte kvinnedsakskvinnene tror de er til for å tjene Mannen.
Slik gikk det imidlertid ikke. Jeg skjønte etter hvert at jeg hverken var enig i damens valg av ideologi, eller i hennes praktisering av ideologien da den først var valgt. Som et resultat av dette fant jeg som lett famlende 14-åring mitt ideologiske ståsted. Liberalisme som grunnholdning, med fokus på individet og at alle mennesker skal ha samme rettigheter, uansett kjønn, hudfarge, religion eller seksuell orientering, ble mitt valg. Takk røde Frøken!
Venstresiden, i denne historien representert ved Frøken, klientifiserer jenter og kvinner. En slik kollektiv tankegang, der målet ikke er likestilling mellom individer, men å fremme en gruppes interesser, bidrar til å undergrave feminisme. -Med mindre venstresiden faktisk legger noe annet i begrepet feminisme enn at alle mennesker, også kvinner, skal være likestilte.
Og det kan jo godt være. Valget blir da mellom pest og kolera.
En lite(n) feministisk barneskolehistorie
Min barneskolefrøken tilhørte 70-tallspedagogene og sto for en blanding av sosialistisk anti-elitisme, kvinnesak og manglende grensesetting. Jeg ser i etterkant at jeg hadde fått en helt annen oppmerksomhet og oppfølging på barneskolen om jeg hadde vært utagerende gutt; vrang og med lærevansker. Som skoleflink og rolig jente var Frøkens interesse for min person minimal. Hennes kvinnesaksengasjement artet seg i at hun mente kvinner var blitt forbigått og tråkket på i tusenårenes løp, og at vi jenter derfor var en diskriminert gruppe med spesialbehov. Spesielt i matte. Jeg har fremdeles problemer med å lagre tall på et sted i hjernen der jeg enkelt kan hente dem frem igjen, men jeg tror ikke lenger at dette dreier seg om en feil ved meg, men at det er en vellykket implementering av hjerneprogrammet Jenter er dårlige i matte.
Det Frøken imidlertid må ha ment vi kvinner in spe var gode til, var omsorg for gryende mannfolk som hverken gadd, var i stand til, eller ble oppfordret til, å ta vare på seg selv eller andre. Hun brukte oss flinke jenter som buffere mot bråkete gutter og jeg har ikke tall på hvor mange gruppearbeid jeg har gjennomført alene, mens gutta med manglende ADHD-diagnose kastet hviskelær, la hvitløkskapsler under stolbena, skjøt opp raketter i timen og generelt laget kvalm. Dette har riktignok medført at jeg er stø i den gang da, hver gang når, at jeg vet mye om meandersvinger, nord-sørprolematikk og at Svalbard har 127 blomsterarter, mens Frans Josefsland bare har 36.
Den viktigste lærdommen min erfaring med enkvinns gruppearbeid har gitt meg, er imidlertid at gruppearbeid er noe herk. -Og det var vel neppe dét min kollektivistiske Frøken ønsket? På slutten av barneskolen var jeg møkkalei av ikke selv å få velge hvem jeg skulle være på gruppe sammen med. Jeg skjønte aldri hvorfor håndfullen med flinke, pliktoppfyllende jenter i klassen skulle være ankere i hver sin gruppe med bråkmakere og mer eller mindre faglig og sosialt daukjøtt. Da jeg så sa til Frøken at jeg ikke anså det som mitt ansvar å besørge de bråkete guttas skolelærdom, men hennes, og at jeg derfor foreslo at Raymond, Remy og Kent-André kunne være på gruppe sammen, så hun himmelfallende på meg: ”Da ville de jo ikke få gjort noe, og så ville de jo bli så lei seg når de ikke hadde noe å presentere” var svaret. Jeg konteret med å spørre om hvordan de da skulle lære å ta konsekvensene av oppførselen sin, av manglende jobbing, manglende deltagelse, manglende ansvar, om de allerede fra barneskolen av skulle læres opp til at det alltid var en flink jente til stede som ordnet opp for dem. Jeg påpekte hennes manglende interesse for andre elever enn bråkete gutter, hennes overførsel av voksenansvar til kvinnelige barneskolebarn og avsluttet med å kalle henne kjønnsforræder fordi hun lærte gutter opp til å bli ansvarsløse menn. Frøken gråt, unnlot å melde fra om min oppsternasighet til mine foreldre, noe som bare gjorde at jeg foraktet henne og feigheten hennes enda mer.
Frøken sto hver lørdag på kjøpesenteret og solgte Klassekampen, og hadde hun nådd frem til meg med sitt ubevisste budskap, hadde jeg gått gjennom barndommen, og kanskje voksenlivet, i den tro at kvinner er veike, svake, ettergivende og at selv de såkalte kvinnedsakskvinnene tror de er til for å tjene Mannen.
Slik gikk det imidlertid ikke. Jeg skjønte etter hvert at jeg hverken var enig i damens valg av ideologi, eller i hennes praktisering av ideologien da den først var valgt. Som et resultat av dette fant jeg som lett famlende 14-åring mitt ideologiske ståsted. Liberalisme som grunnholdning, med fokus på individet og at alle mennesker skal ha samme rettigheter, uansett kjønn, hudfarge, religion eller seksuell orientering, ble mitt valg. Takk røde Frøken!
Venstresiden, i denne historien representert ved Frøken, klientifiserer jenter og kvinner. En slik kollektiv tankegang, der målet ikke er likestilling mellom individer, men å fremme en gruppes interesser, bidrar til å undergrave feminisme. -Med mindre venstresiden faktisk legger noe annet i begrepet feminisme enn at alle mennesker, også kvinner, skal være likestilte.
Og det kan jo godt være. Valget blir da mellom pest og kolera.
Nyx’ anbefalingsliste over fornøyelige, lærerike, tankevekkende, og ikke minst, underholdende bøker:
* Knud H. Thomsen: Klokken i Makedonia
* Sébastien Japrisot: En langvarig forlovelse
* Mikael Niemi: Populærmusikk fra Vittula
* Christian Jungersen: Unntaket
* Johan Bojer: Vår egen stamme
* Anne B. Ragde: Berlinerpoplene og Eremittkrepsene
* Göran Tunstrøm: Juleoratoriet
* Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte
* Torgrim Eggen: Trynefaktoren
* Louis De Bernières: Kaptein Corellis mandolin
* Knud H. Thomsen: Klokken i Makedonia
* Sébastien Japrisot: En langvarig forlovelse
* Mikael Niemi: Populærmusikk fra Vittula
* Christian Jungersen: Unntaket
* Johan Bojer: Vår egen stamme
* Anne B. Ragde: Berlinerpoplene og Eremittkrepsene
* Göran Tunstrøm: Juleoratoriet
* Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte
* Torgrim Eggen: Trynefaktoren
* Louis De Bernières: Kaptein Corellis mandolin
Så er man da også blitt blogger. Følger med i tiden og forv... o.s.v. I anledning den store begivenheten følger et imaginært intervju med Nyx i På nattbordet-spalten:
DN: Hallo, hallo, og gratulerer med egen blogg!
Nyx: Tusen takk.
DN: Og hva har så en fersk blogger på nattbordet?
Nyx: Tja, ikke så mye. Litt tilfeldig.
DN: Hva med skjønnlitteratur?
Nyx: Jeg leser ikke så mye, men er egentlig veldig glad i Hamsun, -også han svenske da, han Mankell.
Da gir vi oss her, anbefaler På gjengrodde marker av Hamsun og henviser til kommende liste med Nyx’ anbefalte bøker.
DN: Hallo, hallo, og gratulerer med egen blogg!
Nyx: Tusen takk.
DN: Og hva har så en fersk blogger på nattbordet?
Nyx: Tja, ikke så mye. Litt tilfeldig.
DN: Hva med skjønnlitteratur?
Nyx: Jeg leser ikke så mye, men er egentlig veldig glad i Hamsun, -også han svenske da, han Mankell.
Da gir vi oss her, anbefaler På gjengrodde marker av Hamsun og henviser til kommende liste med Nyx’ anbefalte bøker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)