Kritikk
Mona Levin er i anmeldelsen av stykket Ingen grunn til panikk med Marianne Krogness og Elsa Lystad litt mer finslepen enn båtsfjordingen i leserinnlegget under. For en del år siden så jeg Charles Ludlams teaterstykke Mysteriet Myrna Vep med Anders Hatlo og Johannes Joner på Centralteatret. For de som ikke har sett det er det ustyrtelig festlig, svært heseblesende og en del av greia er at det går litt over stokk og stein. Det gikk etter hvert så fort unna at skuespillerne rotet skikkelig med replikkene og suffløren deltok aktivt. Til slutt ropte den ene av skuespillerne til den andre ..om du ikke snart lærer deg replikkene dine, skal jeg få Mona Levin til å anmelde dette stykket! Salen jublet!

Mona Levin, Aftenposten 01.04. 2007:
Elsa Lystad og Marianne Krogness kaster seg ut på dypt vann og synker
Her nytter det ikke å gå rundt grøten: Dette er et skandaløst dårlig show og det burde ikke vært fremført i det hele tatt. Rammen, eller geleen av en innramming, foregir å være skrekken for alt, samt den globale oppvarmingen - et alvorlig tema som kan kalle på alle grader av absurd humor, fra slapstick til galge-versjonen. Her serveres en serie komplett meningsløse tekster, tråklet sammen av enda mer meningsløse mellomstikk.

Til tross for at de er skrevet av noen av våre beste i faget, holder ikke tekstene vann og har åpenbart heller ikke vært fristende å lære utenat. Men det hører jo med da, og det holder ikke at bare halvparten av en duo har tekstene inne eller makter å utføre enkle dansetrinn sammen med sangen, noenlunde rytmisk og med en viss fornemmelse for timing.

Firhendig alene
Marianne Krogness spiller firhendig alene, kan man si - egentlig en bragd, men også en belastning hun kunne unnvært. I et par soloinnslag, som den infame Liv Ullmann-parodien og en sang om hvordan livet griper inn og ødelegger de stillferdige gledene, viser hun seg som den fine tekstformidleren vi vet at hun er. Elsa Lystad har tak på sin gamle tekst «Fattiglem» og klorer seg gjennom en farmor-rap, mye tyder på playback her. Altså litt klaff hver for seg, men sammen er de våt lunte.

For mye faller i fisk til at det nytter å skylde på premièrenerver eller på regissøren Ivar Tindberg. Mens vannet stiger utenfor, og til tross for fire gode musikere som svært aktive livreddere, klarer ikke de to folkekjære skuespillerne å flyte på sjarmen, men synker redningsløst i panikkens hav. Det er symptomatisk at seilet som skal heises på flåten til slutt, nekter å folde seg ut. Trist som faen.

Skulle jeg noen gang forville meg ut på en teaterscene, tror jeg at jeg ville foretrukket å få stykket anmeldt av båtsfjordingen fremfor av Mona Levin.